Benedikte Walderhaug

 ...fortjener alle tanker, alle tårer og alle krefter du har. Og virkelig, den tappet meg for alt. Setninger, sitater og dagbokinnlegg fra mor og datter, fikk meg til å gråte gang på gang...

Jeg rigget meg til ute. Med pledd, drikke, musikk i ørene og boka godt plassert i hendene. Det kjennes godt ut å holde en så sterk bok i hendene. Har du prøvd det? For det gjøre noe med deg. Jeg åpner boka, og begynner å lese. Jeg kjenner allerede etter første side at jeg får vondt i magen. Sånn vondt som man får når man tenker på noe trist, når man får lyst til å gråte. Jeg kjenner tårene ligger der på lur, og de vil allerede ut å trille. Men jeg kan ikke gråte enda. Jeg har jo så vidt fått lest noe av boka. I løpet av de første kapitelene har tårene allerede trillet x antall ganger.

Ida ringer vennene sine og forteller at hun skal dø. De tror henne ikke, de tror hun har en dårlig dag og er deppa. Ida må fortelle detaljer før sannheten går opp for dem. Hun gråter, og jeg kan høre vennene gråte i den andre enden.

Jeg fatter ikke hvordan det går an. Hvordan er det mulig for en 19 år gammel jente å ringe til vennene sine og fortelle at hun skal dø ? den samme dagen som hun selv har fått vite det?

Da jeg leste det avsnittet der. Trodde jeg ikke at jeg hadde flere tårer, tanker eller krefter igjen. Men tårene mine trillet, jeg gråt. Jeg hulket, og det ville ikke gi seg. Det var så forferdelig å se svart på hvitt.

Ida skulle ikke dø. Hun skulle jo danse for alltid.