Benedikte Walderhaug

Kanskje jeg er trist. Men jeg smiler. For ingen skal vite det. Ingen skal se det. Og vertfall ikke du. For jeg har fortalt deg at jeg ikke er trist. At jeg aldri er trist. At jeg alltid smiler, ler og har det bra. Og det har jeg jo. Hadde vertfall. Før dette startet, alt styret. Alle meldingene, alle de søte ordene. Og så var det slutt. Det var en ny en. Får du noen gang bestemt deg? Du faller alltid tilbake på meg. Så selv om jeg er trist, er det et lite håp der inne. Jeg skal finne det i løpet av natten. Så jeg kan smile og le igjen. Og late som ting aldri skjedde. Fortrenge det. Så kanskje du bare blir den personene du var for meg engang. Den jeg ikke syntes noe om, svarte kort og så vidt så på. Ikke den jeg venter på skal dukke opp, sende meg melding eller ringe meg i fylla. Heller ikke den jeg ringer fra jeg starter å drikke til ligger å sover i senga mi. Trygt hjemme.

Loggen min er full av x antall forsøk på å få snakke med deg med litt mye alkohol i blodet. Innboksen min inneholder vertfall 1000 meldinger, kun fra deg. Skal det fjernes? Så jeg glemmer deg? Eller vil du overraske meg med en søt melding igjen når jeg endelig har glemt deg, og begynt å smile og le på ordentlig igjen? Jeg trenger vennene mine i kveld. Fordi ting er egentlig ikke så bra som jeg prøver å overbevise meg selv om.

Jeg vet det ordner seg til slutt. Jeg finner alltid en løsning. Enten det er det ene eller det andre. Du kommer nok tilbake til der du var en gang. Da jeg var den søte jenta du tenkte på og fortalte alle om. Og ikke bare jenta du så på som en venninne. Du er ikke kompistypen nå. For egentlig vil jeg du skal forsvinne, samtidig som jeg vil du skal sende meg en melding eller ringe meg og motbevise det jeg har fått høre. Ok. Så var det kanskje litt min feil også. Da jeg sa jeg var helt over deg. Ingen følelser. Men du skulle ikke vite. Ingen skal vite. At jeg virkelig liker deg.

Og at du såret meg. Denne gangen også. Vel, blir man ikke vant til sånt til slutt? Jeg bure bli det snart. Det er ikke første gangen, og det er ikke siste. Fordi jeg er bare 18 år. Og så mange gutter skal komme og gå ut av hjertet mitt, at jeg burde ikke lage noe ut av det hver jævla gang. Det er bare det at jeg er så vant med at de kommer tilbake. Luskende inn i hjertet mitt igjen, varmer det opp og ?heisann babe!?, det er visst en ny en igjen. Det er bare så vanlig nå at jeg burde ikke reagere på det en gang. Jeg burde kjenne deg såpass nå. Men reagerer jeg? Ja det gjør jeg. Men ingen skal vite. Og vertfall ikke du. Selv om jeg innerst inne vet at du vet. Og nå vet du det vertfall.