Benedikte Walderhaug

Du våkner tidlig og vet at om 2 timer skal du sitte ved pulten din. I nærmere åtte timer. Du er trøtt, egentlig langt inne i drømmeland fremdeles. Det dundrer på taket, uler rundt hushjørnene. Det regner, og det blåser så du er ikke sikker på om du kommer til å fly eller gå når du er uten for ytterdøren. Det er iskaldt. Du graver deg litt lenger ned under dyna, og sovner igjen. 10 minutter etter skvetter du til, og tror du har forsovet deg. Du spretter ut av senga, og flyr inn på badet. Og så fort du er ferdig er du tilbake i senga di igjen. Bare varme deg litt. Frokosten glemmer vi, fordi nå er bussen utenfor snart. Så du hopper i gummistøvlene, tar på deg regnjakka og løper alt du klarer for å rekke den jævla bussen som uansett alltid er forsinka.

Selv om du har gummistøvler opp til knærne blir du våt. Det er kaldt, og det er nå du vet det er høst. Men ikke helt den høsten du husker fra i fjor. Med solfylte dager, litt kjølig men ikke noe regn. Da du fint kunne ta på deg joggesko, og ikke trengte gummistøvler som veier et tonn. Du lengter tilbake til høsten i fjor og gleder deg til vinteren kommer. Hva er vel bedre enn å hoppe fra dyna og inn i en enda varmere jakke. Fra barbient til ugg. Fra kalde hender til votter, og ikke glem lua og skjerfet.

I dag er det skikkelig høst. Og fy søren som jeg gleder meg til vinteren.

Når jeg tenker meg om liker jeg egentlig ikke høsten.. Regn er kaldt, vind er skummelt og det er ikke noe morsomt å våkne av seg selv og tro det er natt, fordi sola ikke blender deg sånn som i sommer.